Jeg begynner i dag. En regnværsdag. Det passer egentlig bra, for mye av livet mitt har vært sånn – vekselvis regn og sol.
Så da passer det vel å skrive en lite oppsummering av dette livet i veldig korte trekk for å gjøre meg litt til kjenne :-)
Jeg visste tidlig at jeg ville skrive. Som barn laget jeg små bøker, men jeg fant ingen historier. Jeg hadde uro i kroppen, for mange tanker, for lite ro. Jeg ga opp, og drømmen havnet nederst i skuffen. Der ble den liggende i nesten femti år.
I mellomtiden levde jeg et liv. Jeg fikk fem barn, drev gård, jobbet som styrer i barnehage, prøvde å være sterk når jeg egentlig følte meg svak. Jeg har båret på skammen over å aldri være flink nok, roen som aldri ville komme, selvbildet som var sørgelig forvrengt.
Jeg ble diagnostisert med ADHD i voksen alder, og det forklarte mye, men det helbredet ikke sårene.
Jeg har kjent på å miste. På å ikke strekke til. På å være redd for å bli avvist. På å tåle mer enn jeg burde, og på å holde fast i mennesker og situasjoner som egentlig gjorde meg vondt. Jeg har hatet meg selv og elsket andre for mye. Jeg har reist meg igjen, selv da jeg trodde det var umulig.
Men jeg har lært. De siste årene i selvransakelsens navn. Med hjelp av EQ- terapi utdanning og en befrielse fra religionens menneskeskapte ramme om hvordan vi skal tenke om skaperen og oss selv.
Jeg har lært å tilgi meg selv, å stå i stillheten, å finne fred i naturen, i dyrene mine, i stillheten inni meg. Jeg er ikke redd for mørket eller døden, og jeg er ikke redd for å være alene. For jeg vet nå at jeg aldri er helt alene. Jeg har min sannhet.
Nå har jeg endelig skrevet min første bok. Og bok nummer 2 er allerede et ganske ferdig manus. bok nr 3 og 4 og 5 er på notatblokka og modner. Drømmen som lå bortgjemt i femti år har kommet fram i lyset. Jammen på tide, spør du meg!!
Det startet i regn, men nå skinner solen – både ute og inni meg. Best å komme seg til skogs med gutta. Andre dagen uten båndtvang!
Vi nyter!
God helg til dere som leser her
